Kulturlandskapet - utfordringer, verdier og muligheter

Norderhaug understreker at Kulturlandskapet eies av oss alle og skal forvaltes av mange med ulike kunnskaper. Det betinger forståelse og evne til å se at når en tar vare på en verdi, må en ikke ødelegge en annen.

– Vi tar vare på våre kulturminner og vår kulturarv, sier Ann Norderhaug. – På samme måte må vi forholde oss til det biologiske mangfold. På lik linje med at kulturminneverdier gir identitet, gir de biologiske verdier mangfold og produksjonsverdier. Jeg mener at opplevelse av natur er både natur– og kulturarv. Kulturlandskap med kulturmarker som urterike slåttenger og beitemarker formet gjennom bruk i århundrer, er like viktig å verne som kulturminner. Jeg pleier å kall de gamle kulturmarkene for levende kulturminner. De fleste oppfatter kulturlandskapets verdier fra sitt ståsted og sin bakgrunn. For mange er det å holde landskapet åpent viktig. For meg har opprettholdelsen av det biologiske mangfoldet meget stor betydning. Det betyr at vi må holde landskapet åpent, men på bestemte måter.

– Vårt samfunn er sterkt sektoroppdelt. Hvor mange ganger har ikke jeg hørt at ulike saker ikke tilhører den sektoren, eller at dette ikke er vårt bord. For å kunne forvalte helheten og verdiene i landskapet, må vi utvikle tverrfaglig samarbeid mellom både praktikere og teoretikere, og mellom offentlig myndighet og private eiere.

– Er kulturlandskap som begrep blitt et moteord?

– Jeg ser tendensen til at det blir brukt overfladisk – det er ikke positivt, sier Norderhaug. – Vi må jobbe for å gi ordet innhold. Vi må spre kunnskap om kulturlandskapets rike verdier og i tillegg arbeide for å få frem en riktig forvaltning. Vi har dessverre blitt mer opptatt av konkrete goder, fremfor å tenke bevaring av økosystemer, innholdsrike landskap og bygdesamfunn. Landskapet vårt gror igjen – og vi mister kulturmarkstyper som har karakterisert vårt landskap i årtusener. Gjengroingen i dag er større og mer omfattende enn hva den var etter Svartedauden på 1300–tallet. Vi ser så store endringer, at også folk flest begynner å legge merke til dette nå. Vi må se til at vi ikke ensretter – vi må opprettholde mangfoldet og ikke utarme landskapet.

Ulike vekster og insekter er nødvendig for at både hager og åkrer skal gi avling. Det biologiske mangfoldet må ikke reduseres. Ødelegger vi mangfoldet, ødelegger vi framtidige dyrkingsmuligheter og vårt eget matfat. En intensiv drift av eksisterende jordbruksland med tunge maskiner gir hardere jordpakking og redusert produksjon. Måten vi bruker våre jordbruksarealer på, er derfor sentral for oss alle.

– Kulturlandskap er også landbrukspolitikk og matproduksjon. Kan vi ikke bare kjøpe maten på verdensmarkedet?

– Det er ikke et problem for "oss rike" – i øyeblikket. Problemet er derimot påtrengende for de fattige som ikke har penger til å kjøpe maten. I realiteten trenges den – men de som skulle hatt maten, har den ikke. Vi har en overproduksjon på verdensbasis – men denne er i realiteten økonomisk og ikke reell.

– I Norge bruker vi lite sprøytemidler, sammenlignet med mange andre land, sier Norderhaug. Ute i verden er vann mangelvare. Vi har naturgitte forutsetninger for en "miljøriktig" produksjon. Derfor må vi ta vare på produserende areal. Vi har store utmarksarealer, og jeg kan ikke forstå annet enn at vår kjøttproduksjon kan gjøres mer tiltalende enn stadig mer industriell produksjon, som er lite etisk tiltalende.

– Hvorfor får vi ikke dette til?

– Jeg tror det skyldes mangel på kunnskap. Vi står hele tiden overfor det evige rop om billig mat. Vi må stille oss spørsmålet om det er en sammenheng mellom billig mat og det som skjer i kulturlandskapet. I dag bruker vi rundt 12 % av vår lønn til mat. Når jeg kjøper inn, ser jeg ikke bare på prisen, men på om maten er fremstilt på en måte jeg mener er riktig. Når det for eksempel gjelder kjøtt, vil jeg vite hvordan dyreholdet og slakteforholdene er. Jeg vil helst ha og jeg vil helst lokale produkter, og jeg vil vite hvordan de er produsert, og ikke minst om matproduksjonen understøtter det landskapet jeg ønsker å ha. Vi må huske på at vi som konsumenter har en utrolig makt – som vi dessverre ikke bruker.

Ann Norderhaug presiserer at kulturlandskap er et kollektivt gode: – Matproduksjon som opprettholder kulturlandskapsverdier, burde støttes sterkere enn i dag. Vi må også utvikle produksjonsmåter, som ivaretar både landskap og bondens økonomi. Dette betinger at vi driver primærproduksjonen på en måte som opprettholder sekundærproduktet, nemlig kulturlandskapet og økosystemene, kort sagt de kollektive goder. Ta for eksempel stølslandskapet. Gjennom å utvikle tilpassete driftsmetoder på støler som gjør at bonden tjener nok, kan vi ivareta stølslandskapet – og opprettholde levende støler. Hvis kulturlandskapet skal ivaretas kreves det endring i landbrukspolitikk og virkemiddelbruk. Det må være rom for tradisjonelt og mindre rasjonelt landbruk også, i hvert fall i noen områder. Det er også nødvendig med en mer "spisset vinkling" av virkemidler mot verdifulle områder. Det er en trend i dag at virkemiddelbruken generaliseres, og det slår ofte negativt ut for landskapet. I dag er situasjonen at de største kulturlandskapsverdiene i stor grad faller utenfor de eksisterende virkemiddelområdene. Miljøvernsiden supplerer ikke landbruket når det gjelder slike områder som faller utenfor det landbruket føler ansvar for. Det bør etter min mening derfor etableres et sterkere samarbeid mellom landbruk og miljøsektorene når det gjelder ivaretakelse av biologisk mangfold i kulturlandskapet.

Ann Norderhaug innrømmer at fagfolk ikke har klart å formidle kunnskap om konsekvensene av gjengroing ute blant folk flest. Hun erkjenner at det er en kunnskapsmangel i storsamfunnet, og vektlegger sitt grunnleggende ønske om å nå frem med mer informasjon – både for oss selv og fremtiden til våre barn.

– I mediebildet har det vært fremme tanker om å restaurere landskap, er dette vegen å gå?

– Det kan bare gjøres hvis forandringen av landskapet ikke har gått for langt, dessuten er det veldig ressurskrevende. Er de gamle kulturmarkene gjengrodde, er det allerede for seint. Det biologiske mangfold – artsmangfoldet – vil endre seg. Flere arter vil raskt forsvinne ut. Restaurering av slike artsrike kulturmarker – hvor artene har forsvunnet ved gjengroing, kan ta over 100 år – hvis det i det hele tatt går. Hvis artene ikke lenger finnes i landskapet rundt kan de ikke spre seg inn i restaureringsområdet. Og slike kulturmarker og "kulturmarksarter" blir stadig sjeldnere. Det er derfor nødvendig å tenke helhet. Blir slike områder for fragmenterte, kan det bli nærmest umulig å opprettholde artsmangfoldet over tid. Derfor er det viktig å ta vare på større helhetlige kulturlandskap der det fortsatt finnes mange gamle kulturmarker.

Ann Norderhaug er klar i sin tale på vegne av Norge: – Sammenlignet med resten av Europa har vi fremdeles mulighet til å ivareta mange av kvalitetene som ligger i et "tradisjonelt" kulturlandskap i aktiv bruk. Dette kan vi utnytte bl.a. ved salg av våre landbruksprodukter. Mange av våre "bulkprodukter", kan i europeisk sammenheng defineres som miljøvennlige nisjeprodukter. Men det krever at vi "tar noen grep"! Hvis vi ikke gjør noe, mister vi muligheten for å utnytte dette naturlige fortrinnet innen landbrukssektoren. I dag utnytter vi ikke disse mulighetene godt nok. Det er god nasjonal økonomi å opprettholde kulturlandskapskvaliteter.

– Hva skal vi si til dem som sier "la det gro igjen"?

– Vi har påtatt oss et internasjonalt ansvar for å ivareta det biologiske mangfoldet, det får vi ikke glemme. I tillegg vil vi ved gjengroing miste andre verdier, både for enkeltmennesket og samfunnet generelt, ikke minst når det gjelder kulturarv og kunnskap Vi vil også miste muligheter for utvikling av fremtidige landbruksprodukter, risikere redusert nasjonal matsikkerhet og få våre fritids– og boopplevelser begrenset.

– Hvis disse faktorene betyr noe for oss som mennesker, da kan vi ikke bare la landskapet gro igjen, avslutter Ann Norderhaug.